Eyvind forlot så alt for tidlig vår fysiske verden den 18 november  etter å ha fått tilbakefall av sykdommen han kjempet mot i fjor.

Men han vil alltid være blant oss i våre minner og ikke minst i form av hva han har bygd opp og utrettet i løpet av sitt produktive liv.

Det har nok fortsatt ikke fullt gått opp for meg at han ikke kommer til Norge på besøk til sommeren igjen.  Han var en såpass sterk person at man lett kunne få inntrykk av at han ville leve i hundre år til. Og når han og Marcia var her i sommer, synes jeg han så friskere og sterkere ut enn han gjort på mange år.

Det meste har blitt sagt og repetert de siste dagene om hvor unik og fantastisk denne mannen var, så jeg ser ikke noe hensikt i å bruke noe mer tid på dette. Ta selv et internettsøk på Eyvind Boyesen eller gå inn på Eyvind Boyesen Memorial http://www.facebook.com/pages/Eyvind-Boyesen-Memorial/133047343417762, så forstår du raskt at han var unik.

For min egendel vil jeg bare benytte muligheten til å takke Eyvind for all inspirasjon, kunnskap og tillit han har gitt meg opp igjennom tiden jeg fikk kjenne ham.

De årene jeg jobbet for Boyesen Engineering lærte han meg raskt å ta tak i, og dyrke, noen egenskaper som jeg alltid har hatt, men ikke forsto hva var. Dette i tillegg til all den tekniske kunnskapen jeg fikk opparbeide meg, er jeg ham evig takknemlig for.

Jeg klarer ikke unngå å reflektere over hvor liten denne verden egentlig er;

Siden jeg var liten har jeg hørt historier fra min familie om Eyvind og Ragnar (Eyvind’s bror) og alle deres morsomme og eksperimentelle påfunn, samt deres gode gjerninger. Jeg viste ikke da hvem de var.

Så i forbindelse med at Roy kjørte Anaheim Supercross, kom Eyvind og Claas Biermann bort til oss. Noen dager senere fortalte jeg mine foreldre på tlf at vi hadde møtt en nordmann som het Boyesen. Og de lurte med en gang på om han het Eyvind til fornavn. Det viste seg da at dette var samme Eyvind som vokste opp i blokken der min mor vokste opp. Og som gikk i klassen til min far. Og samme gutt som viste så stor interesse for endurosykkelen til min onkel, Tore Ekeli, og hjalp han med å skru på den før og etter løp og trening. I ettertid har Eyvind nevnt for meg gang på gang at det var denne sykkelen og de store knastedekkene som tente hans interesse for motorsykler.

Som tidligere nevnt, Eyvind kommer til å leve videre i minnet til alle som har fått oppleve ham. Og hans ideer og skaperverk vil alltid stå igjen og minne verden på at han har vært her og utført sin tjeneste.

Om det er slik at vi har evig liv, er jeg helt overbevist om at han fortsetter å jobbe like hardt og målrettet dit han kommer, og nye ideer og løsninger vil klekkes ut.

Hvil i fred Eyvind.

Mvh Espen 20.11.2010